Valg av filament – det er her mye avgjøres
Det tok litt tid før jeg skjønte hvor mye filament faktisk har å si. I starten tenkte jeg at plast var plast. Så lenge printeren gikk og modellen så grei ut på skjermen, så kom det til å funke. Det gjorde det jo ikke alltid.
Hos oss i Formheim lager vi ting som faktisk skal brukes. Lamper som står i stua. Små detaljer som skal tåle å bli flyttet på. Da holder det ikke at det “ser bra ut” i sliceren. Materialet må passe til det du lager. Lag for lag, som vi pleier å si. Det gjelder ikke bare selve printen, men også valget du tar før du trykker start.
Det finnes en haug med filamenttyper der ute, men de fleste trenger egentlig ikke alle. Du kommer langt med noen få – så lenge du vet hva de er gode for. Og hva de ikke er gode for, kanskje enda viktigere.
Vi kan starte med den de fleste møter først.
PLA – greit sted å begynne
PLA er liksom inngangsbilletten. Det er det mange starter med, og det er ikke uten grunn. Det er forholdsvis tilgivende. Du slipper mye styr med temperaturer og innkapsling og rare lukter. På en Bambu Lab, som vi bruker her, er det nesten litt sånn at du må prøve for å få det til å gå dårlig.
Typisk printer du PLA rundt 190–220 grader. Byggeplata kan stå uten varme, men jeg pleier å gi den 50–60 grader likevel. Det sitter rett og slett bedre da. Første laget blir roligere. Og vi kommer tilbake til det første laget, for det betyr mer enn man tror.
PLA er ganske stivt. Litt sprøtt også, faktisk. Mister du en tynn del i gulvet, så kan den knekke. Det tåler ikke så mye sol over tid heller. Setter du noe i vinduskarmen midt i juli, kan det bli litt mykere enn du hadde tenkt.
Men til prototyper, dekor, figurer og produkter hvor utseende er viktigere enn rå styrke, så funker det veldig bra. Overflatene blir fine. Detaljene sitter. Det er lett å få et pent resultat uten å bruke hele kvelden på justering.
Vi bruker fortsatt mye PLA i Formheim. Spesielt når formen og finishen er viktig, og produktet ikke skal stå ute i regn eller ligge i en varm bil. Det er jo ikke sånn at “nybegynner-materiale” betyr dårlig. Det betyr bare at det er enklere å lykkes med.
Og det er faktisk litt viktig i starten. Du trenger noen seire.
Når det skal tåle litt mer
Etter hvert merker du det. PLA er fint, men noen ganger holder det ikke. Du lager en brakett som egentlig føles solid, men så står den litt i spenn. Eller noe skal brukes ute. Eller det skal tåle vann. Da begynner du å kikke på PETG.
Jeg var litt skeptisk første gang. Hadde hørt at det kunne være “seigt” å printe med. Litt klissete. Det stemmer delvis, men det er ikke så dramatisk som noen skal ha det til. På en moderne printer, særlig med god kjøling og riktig profil, går det stort sett greit.
PETG printer du gjerne rundt 220–250 grader. Byggeplata bør opp på 70–80. Det sitter godt. Nesten for godt noen ganger, så jeg pleier å være litt forsiktig med første laget her også. For tett, og du banner når du skal få det av plata. Det er en balansegang.
Styrkemessig er PETG et steg opp. Det er mer fleksibelt enn PLA, så det sprekker ikke like lett. Det gir litt etter før det gir opp, om du skjønner. Og det tåler fukt. Har du noe som skal stå på badet, i en bod, eller ute på terrassen en periode, så er det et tryggere valg.
Vi bruker PETG en del til funksjonelle deler. Små festepunkter. Deler som faktisk gjør en jobb, ikke bare ser bra ut. Det er fortsatt pent, altså. Overflaten kan bli litt mer blank, litt mer “plastete” i uttrykket. Det passer ikke til alt, men til mye.
Så er det ABS. Den klassiske arbeidshesten. Samme materiale som LEGO-klosser, bare i filamentform. Sterkt. Slagfast. Tåler varme opp mot 100 grader. Det høres jo perfekt ut.
Men det krever litt mer av deg.
ABS vil helst ha høy byggeplatetemperatur, gjerne 90–110 grader. Og helst en lukket printer. Uten det får du lett warping. Hjørner som løfter seg. Det starter pent, og så ser du at det ene hjørnet begynner å krølle seg. Ikke noe gøy.
Vi har brukt ABS der det virkelig trengs. Deler som kan bli varme. Komponenter som må tåle litt røff behandling. Men det er ikke førstevalget vårt i hverdagen. Det tar mer tid å få stabilt, og det lukter mer under printing. Det er bare sånn det er.
Og så er det TPU.
Første gang du printer TPU, føles det nesten feil. Det ser ut som plast, men oppfører seg mer som gummi. Du kan bøye det, klemme det sammen, og det spretter tilbake. Printtemperatur ligger ofte rundt 220–250 grader, byggeplata rundt 50–60.
Det går saktere. Du kan ikke bare kjøre full fart. Filamentet er mykt, så det må mates kontrollert. Men når det sitter, så åpner det for helt andre typer produkter. Dempere. Beskyttelse. Ting som skal gripe.
Vi har testet TPU til enkelte detaljer hvor det er behov for litt fleks. Det er ikke noe vi bruker hele tiden, men det er fint å ha i verktøykassa.
Det er egentlig det det handler om. Å vite hva du har tilgjengelig, og hva som passer til oppgaven. Ikke alltid det sterkeste. Ikke alltid det enkleste. Noen ganger er det midt imellom.
Hvordan du faktisk bør tenke når du velger
Det er fort gjort å overtenke filament.
Jeg har gjort det selv. Sittet og lest spesifikasjoner, sett på YouTube-tester, sammenlignet tall på strekkfasthet som om jeg skulle bygge en bro. Og så ender man opp med å printe en enkel krok til boden.
Sånn sett er det greit å stoppe litt opp. Hva skal delen faktisk brukes til? Skal den stå inne? Skal den tåle varme? Skal den bøyes? Eller er det egentlig bare viktig at den ser bra ut og holder formen?
Hvis det er noe dekorativt, eller en prototype du vil teste form på – da er PLA ofte mer enn bra nok. Det gir deg raske, rene prints. Du får et pent resultat uten å bruke halve kvelden på justering. Det betyr noe. Spesielt hvis du holder på hjemme etter jobb og egentlig bare vil at det skal funke.
Skal det brukes mer aktivt, tåle litt trykk eller fukt, da begynner PETG å gi mening. Det føles mer robust i hånda. Ikke dramatisk, men merkbart. Den lille fleksibiliteten gjør at det ikke bare sier “knekk” hvis det får et slag.
ABS og TPU er mer spesialverktøy, i hvert fall for de fleste. Det betyr ikke at de er bedre. Bare at de brukes når det er en konkret grunn til det. Vi printer ikke ABS bare fordi det er “profft”. Vi gjør det når temperaturen eller belastningen faktisk krever det. Samme med TPU – det er fantastisk når du trenger fleks, men helt unødvendig til en stiv brakett.
Og så er det kvaliteten på filamentet. Det er kanskje litt kjedelig å snakke om, men det merkes. Billig filament kan variere i diameter, ha dårlig vikling på spolen eller trekke til seg fukt. Plutselig sitter du der og feilsøker printeren, når det egentlig er materialet som skaper trøbbel. Vi har gått på den selv. Du tror det er slicer-innstillinger, eller at dysa må byttes, og så var det bare en dårlig rull.
Det handler egentlig om å gjøre bevisste valg. Ikke perfekte valg. Bare riktige nok.
Hos Formheim tester vi mye før vi slipper et produkt. Ikke bare designet, men materialet også. Hvordan føles det i hånda? Tåler det vanlig bruk? Står det stabilt? Noen ganger har vi byttet filamenttype midt i en produktutvikling fordi det “riktige” på papiret ikke føltes riktig i praksis.
Det er litt sånn 3D-printing er. Du lærer av å gjøre. Du printer. Du justerer. Du banner litt. Og så sitter det.
Lag for lag.
Så mitt råd, hvis jeg skal gi ett, er egentlig dette: Start enkelt. Få kontroll på PLA. Lær deg hvordan første laget skal se ut. Kjenn hvordan en god print faktisk føles. Når du har det inne, da gir det mening å utforske mer.
Ikke fordi du må. Men fordi du vet hvorfor.
